Nr. 4 - 2023 Helsepersonellkollisjonen
- sammenheng liv og lære?
Hvorfor skal konklusjonene i så mange offentlige utredninger være på kollisjonskurs med det «folk flest» synes er det rette? Det kan se ut som om det er blitt viktigere å utforme mandatet til å fastsette hva svaret skal være, og så la utvalget eller kommisjonen arbeide et par-tre år med å finne ut av hva spørsmålet kan være. Klimautvalg 2050 [1] og ekspertutvalget om BHT i framtida [2] er unntakene, hvor regjeringen heller velger å legge rapportene i skuffen siden de konkluderer med at oljeleting må opphøre om vi skal redde klimaet, og BHT må jobbe utelukkende risikobasert for å oppfylle arbeidsmiljølovens intensjoner.
Men de utredningene som de ønsker å bruke som grunnlag for å videreføre egen politikk uten vesentlige endringer, leveres ofte uten at de har tatt tak i de bakenforliggende problemene som folk er opptatt av. De av dere som er interessert i å følge med på politikk og politiske analyser, kan bruke tid på å lese gjennom bl.a.:
Drosjeutvalget (NOU 2023: 22 På vei mot en bedre regulert drosjenæring — Delutredning I) som ikke omgjør frislippet av drosjer som har gjort det umulig å få en inntekt å leve av som drosjesjåfør uten uakseptable arbeidstider og -vilkår.
Likestillings- og mangfoldsutvalget (NOU 2023: 13 På høy tid — Realisering av funksjonshindredes rettigheter) som har utredet situasjonen til funksjonshindrede i Norge, mens andelen funksjonshindrete som frustreres over at de ikke får seg jobb, øker.
Energikommisjonen (NOU 2023: 3 Mer av alt – raskere — Energikommisjonens rapport) som sier at rikelig tilgang på fornybar kraft fortsatt skal være et konkurransefortrinn for norsk industri, selv om de ikke vil endre på prinsippet om å la energimarkedet i Europa bestemme strømprisen slik at konkurransefortrinnet med egenprodusert strøm til 12 øre/kWh forsvinner.
Helseperssomnellkommisjonens rapport, forside
Men nok om det, nå er det tid for en liten diskusjon rundt rapporten fra Helsepersonellkommisjonen [3] oppnevnt av regjeringen i desember 2021, og hva den betyr for oss i arbeidsmedisinen. Dens fulle navn er «NOU 2023: 4 Tid for handling — Personellet i en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste.» Slik er kommisjonen og dens rapport presentert i kortversjon på Regjeringe.no:
«Kommisjonen er bedt om å gi en helhetlig og kunnskapsbasert vurdering av behovene for personell og kompetanse frem mot 2040 i lys av sentrale utviklingstrekk og behovet for å ivareta en bærekraftig og sammenhengende helse- og omsorgstjeneste. Mer konkret går kommisjonen nærmere inn på tiltak for å utdanne, rekruttere og beholde personell i helse- og omsorgstjenestene i hele landet på kort og lang sikt, gitt utviklingstrekk som vil påvirke tilbudet av og etterspørselen etter helse- og omsorgstjenester i årene fremover. Utredningen ble overlevert helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol 2. februar 2023.»
Det de fleste har fått med seg fra kommisjonens rapport, er at de sier det blir færre ansatte per pasient. Det begrunnes med at de «vurderer at helse- og omsorgstjenestenes andel av samfunnets totale arbeidssstyrke ikke kan øke vesentlig.» Men de mener det allikevel kan bli bærekraftige helse- og omsorgstjenester ved å bruke personellet og deres kompetanse mye mer effektivt enn før. Dette høres unektelig ut som en kommisjon på kollisjonskurs med en sektor hvor sykefraværet og uførepensjoneringen allerede er høyt. De har nok ikke fått med seg den spontane aksjonen #legermåleve [4], men den startet etter at NOUen var ferdig.
Du må være ganske dypt inne i New Public Management hvis du tror du kan motivere slitne ansatte med helsefaglig utdanning til å bli, i stedet for å gå over i andre jobber eller ta sitt eget liv, ved å si at de må regne med å bli færre og jobbe mer. Senter for omsorgsforskning har laget en kunnskapsoppsummering om hva ansatte i helse- og omsorgstjenestene mener må til for å sikre trygge kommunale hjemmebaserte helse- og omsorgstjenester. Rapporten presenteres i Dagens Medisin [5], og er basert på 15 vitenskapelige studier fra Skandinavia publisert i perioden 2018 – 2023. Vurderingene fra de ansatte er delt i fem temaområder, her er oppsummeringen av område 5. Ressursfordeling:
«Økte arbeidsoppgaver overføres til en kommunal hjemmebasert helse- og omsorgstjeneste som allerede er overbelastet med oppgaver, regulert av tidsbegrensninger, og som opplever bemanningsutfordringer og høy utskiftning. Dette kan være en fare for pasientsikkerheten hvis ikke ressurser omfordeles og prioriteres til disse tjenestene i takt med oppgavene.»
Hva sier egentlig Helsepersonellkommisjonen?:
De påpeker at ingen andre større næringer har økt sysselsettingen mer enn helse- og omsorgstjenestene de seneste tiårene. Andelen av alle sysselsatte i Norge som jobber i helse- og omsorgstjenesten er tredoblet fra tidlig på 1970-tallet, til over 15 prosent i 2021. Norge ligger på toppen i Europa i ressursbruk til helse- og omsorgstjenestene og er blant landene som bruker mest av fellesskapets penger på disse tjenestene, relativt sett. De påpeker at det er en grunnleggende motsetning mellom tilgjengelighet og tilbud av tjenester i hele landet på den ene siden, og en utvikling mot stadig større spesialisering og kvalitet i tjenestene på den andre.
Parallelt med denne utviklingen, får vi både en økning i antallet eldre og en reduksjon i antallet i arbeidsfør alder – samtidig. Klima, miljø og naturmangfold, fornybar energi og forsvar er alle eksempler på andre sektorer som trenger mer arbeidskraft og økonomiske ressurser i årene fremover. Kommisjonen tror ikke disse sektorene vil akseptere en videre økning i sysselsettingen i helse- og omsorgstjenesten, fordi det vil redusere tilgjengelig arbeidskraft for dem. I tiden fremover vil derfor faglig utvikling, befolkningens og pasientenes forventninger og politiske intensjoner og vedtak måtte oppfylles uten vesentlig flere ansatte. Det kan ifølge kommisjonen oppnås gjennom investeringer i bygg, medisinsk-teknologisk utstyr og brukervennlige digitale løsninger, samt bedre oppgavedeling og bedre organisering i tjenestene.
Helsepersonellkomisjonens figur 1.2
Hovedprioriteten for helsepolitikerne i årene fremover, bør være å utvikle tiltak og investere i løsninger som gir lavest mulig personellvekst i helse- og omsorgstjenestene. Samtidig sier kommisjonen at en levelig arbeidsbelastning, trivsel, motivasjon og faglig utvikling er viktig for å rekruttere og beholde ansatte. Det må være attraktivt og mulig å stå i arbeid gjennom et langt yrkesliv, helst i hele stillinger og med lavere sykefravær enn i dag. Helse- og omsorgstjenestene bør dessuten ta sin del av samfunnsansvaret for å aktivisere, sysselsette og inkludere personer i arbeidsfør alder som står utenfor arbeidslivet.
Heltid og arbeidstidsordninger
Kommisjonen virker enig i at det er en god idé å øke bemanningen uten å øke antall ansatte ved å tilby flere av de som ufrivillig jobber deltid, hele stillinger. Men, …. – flertallet i utvalget (direktører og arbeidsgiverrepresentanter) peker på problemet med å få vaktlister til å gå opp i helger og natt. Deres forslag er at dersom arbeidstakerne aksepterer noe hyppigere helgejobbing, vil det være mulig for arbeidsgiver å tilby heltidsstilling til flere. Og de vil helst at avtaler om gjennomsnittsberegning av arbeidstid og redusert hviletid mellom vakter avtales i sentrale tariffavtaler, slik at det ikke blir et sterkt forhandlingskort for gunstige lokale løsninger for å få til turnuser som dekker behovet (slik arbeidsmiljøloven krever i dag). Flertallet truer faktisk med at om partene ikke kommer til enighet om sentrale avtaler om dette, bør myndighetene iverksette en gjennomgang av arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser for å sikre at arbeidsgiver har myndighet til å ivareta ansvaret for å bemanne tjenesten.
Mindretallet mener at det er tillitsvalgte og ledere lokalt som best kan ivareta de særskilte behov som er i den enkelte virksomhet, og som best gjør vurderingen av hva som er forsvarlig arbeidsbelastning for den enkelte arbeidstaker. Mindretallet mener videre at endringer i arbeidstidsbestemmelsene vil gi dårligere forutsetninger for rekruttering og gjøre det vanskeligere å beholde personell i sektoren. slik at frafallet fra sektoren vil øke, samt gi økt sykefravær. Mindretallet vil peke på frivillige løsninger som et egnet middel for å få dekt opp vakter i helg. Disse medlemmene anser at det viktigste tiltaket for å rekruttere og beholde vil være økt vektlegging av tilfredshet på arbeidsplassen, der høy grad av medbestemmelse i utforming av arbeidstidsordningene vil være avgjørende.
Troverdige løsninger?
Kommisjonen foreslår å etablere et forskningsprogram for utvikling av nye digitale infrastrukturelle og brukervennlige løsninger, samt innovative arbeidsprosesser som har som formål å redusere behovet for arbeidskraft i helse- og omsorgstjenestene. Men med erfaringene fra Helseplattformen på St.Olavs hospital og alle sykehusene som er bygget for små ut fra manglende innfrielse av lignende vyer i friskt minne, er det lett å være skeptisk. Frykten for at andre sektorer ikke får tak i nok arbeidskraft om helse- og omsorgstjenestene vokser videre, virker overdrevet når vi ser anslagene over hvor mange årsverk som kan spares inn ved bruk av kunstig intelligens i de fleste andre sektorer i årene framover. I helse- og omsorg trengs det mer varme hender, mindre kald teknologi.
Rapporten inneholder ingen av ordene «bedriftshelsetjeneste», «BHT» eller «arbeidsmedisin», selv om helse-, pleie- og omsorgssektorene er pålagt å ha tilknyttet en godkjent BHT. Dette til tross for at behovet for kompetanse fra vårt fagområde er stort ved flere av tiltakene som kommisjonen anbefaler: å redusere sykefravær, øke inkluderingen av personer i arbeidsfør alder som står utenfor arbeidslivet, og det er et stort behov for omstilling blant de ansatte. Jeg antar det også vil bli et stort, kanskje umettelig, behov for lederstøtte for de lederne som skal motivere sine stadig færre ansatte til å gjøre stadig mer. Men, ikke noe av dette sies det noe om i rapporten, så langt jeg kan se.
Debatten om privatisering av velferdstjenester, går livlig på mange arenaer for tiden, men er ikke løftet fram av Helsepersonellkommisjonen. I en pamflett utgitt av Manifest forlag [6] problematiseres det av SSB-forsker og samfunnsøkonom Erling Holmøy at hvis ikke det offentlige følger opp, vil det vokse fram private tilbud. At andelen ansatte innen helse og omsorg ikke kan økes i takt med økningen i antall eldre kan bidra til at vi får en klassedelt eldreomsorg: «Hvis ikke fellesskapet kan gi de eldre trygghet, vil det vokse fram kommersielle løsninger. De velstående vil kunne kjøpe seg til gode tjenester, mens vanlige folk må ta til takke med et skrantende tilbud.»
Apropos udekkete bemanningsbehov: Eldrebølgen er jo hovedsakelig at det blir utrolig mange flere år fra pensjoneringsalder til det oppstår hjelpebehov eller død. Det er fortsatt bare en liten andel av de eldre som trenger sykehjem og full omsorgspakke, resten er en enorm arbeidsreserve som avlaster de yngre – besteforeldre som henter i barnehage, tar med skolebarn på ferie når skoleferien er lenger enn jobbeferien, all slags handyman-arbeid og for vår del – veiledning i arbeidsmedisin. Når det samtidig er flere sykepleiere og andre ettertraktede helsefagarbeidere som kunne tenke seg å jobbe også etter oppnådd aldersgrense for pensjonering, men dropper det pga dårlig økonomisk uttelling, så er det rart Helsepersonellkommisjonen ikke har kommet med håndfaste løsninger for disse eller flere måter å rekruttere den arbeidsføre delen av «eldrebølgen» til å dekke omsorgsbehov.
Jeg tror at det blir vanskelig å innfri Helsepersonellkommisjonen forventninger om at det skal være mulig å opprettholde høy kvalitet i tjenestene til tross for at det blir færre ansatte i tjenesten per pasient eller bruker. Når det ikke er samsvar mellom liv (angrep på arbeidstidsbestemmelsene og fjerning av medbestemmelse for de ansatte lokalt) og lære (styrke tillitsbasert omsorg), blir denne oppsummeringen fra Helsepersonellkommisjonen ganske surrealistisk:
«Politikkutvikling fremover må bygges på en samlet forståelse av at personellet er den begrensende faktoren i helse- og omsorgstjenesten. Fra dette vil tiltak og nye personellbesparende initiativ kunne bidra til redusert forventningssprik, og vil senke frustrasjon for ansatte, brukere og pasienter.»
Avslutningsvis kommer jeg med mitt favorittforslag for å spare utallige årsverk og varme hender i pleie- og omsorgstjenestene. Det er å sette inn spyledasser (også kalt dusjtoalett i finere kretser) [7] på alle sykehjem og i alle boliger hvor eldre skal bo lengst mulig. Tenk på alt som spares av ressurser for å gå fra andre pleieoppgaver for å tørke folk bak eller stadig skifte underbukser pga bremsespor. Ikke en gang spyledasser er nevnt i rapporten fra Helsepersonellkommisjonen!
Signert: Ørn
Referanser:
1. Regjeringen.no: Klimautvalget 2050 (NOU 2023: 25 Omstilling til lavutslipp — Veivalg for klimapolitikken mot 2050): https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2023-25/id3006059/
2. Rapport fra ekspertutvalget: Hva bør skje med BHT?:
3. Regjeringen.no: Helsepersonellkommisjonen (NOU 2023: 4 Tid for handling — Personellet i en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste):
https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2023-4/id2961552/
4. #legermåleve:
5. Dagens medisin 31.10.2023: Senter for omsorgsforskning:
6. Manifest pamflett: Magnus E. Marsdal, Sigurd Jorde, 2023: «Bære eller briste. På vei mot en klassedelt eldreomsorg?»:
https://manifest.no/pamfletter?product_id=345
7. Reklame for spyledass - Geberit AquaClean:
https://www.youtube.com/watch?v=dmpyV4jYnCU&t=106s
Navigering - trykk på en knapp:
Til oversikt for hvert av de øvrige temaene i hovedmenyen: