Dette er tekst som bygger videre på innholdet i innledningen til kapittel 1.0 Arbeid og helse i boka "Arbeidsmiljø og helse" !
Arbeidslivet og arbeidsmiljøene har utviklet seg raskt de siste ti-årene, og endringene ser ut til å fortsette med store endringer i risikobildet som følge. Det er ikke lenger de store fysiske farene og belastningene som utgjør den største trussel mot helsa i vår del av verden, men tidsklemma, mellommenneskelige relasjoner og det vi kaller det psykososiale arbeidsmiljøet. Globalisering og svekkelse av det velferdssamfunnet vi har bygget opp i etterkrigsårene i Norge, gjør at vi må kjempe for å opprettholde og forbedre grunnlaget for fortsatt å ha et arbeidsliv hvor det er best for helsa å være i jobb.
I den tredje verden er fortsatt yrkesskader og helseskader som følge av eksponeringer for pesticider, asbest, steinstøv og en rekke av faktorene som hører innunder 34 Fysiske arbeidsmiljøfaktorer, en stor trussel mot folkehelsa. Barnearbeid og grov utnytting av arbeidskraft under helseskadelige forhold er fortsatt utbredt i mange land, og migranter som flykter til «vestlige land» kan i ung alder ha vært utsatt for mer støv og kjemikalier enn det vi har sett i norsk arbeidsliv på mange tiår.
I en del yrker er det også hos oss elementer av negative fysiske helsefaktorer, ofte yrker med manuelt arbeid, lav status, stor andel kvinner og fremmedkulturelle. Fordi mange av sykdommene de kan forårsake ikke oppstår før det kan ha gått flere tiår, må en være spesielt bevisst slike faktorer hos innvandrere fra ikke-vestlige land, arbeidstakere utsatt for sosial dumping, godt voksne arbeidstakere og pensjonister lenge etter at den aktuelle eksponeringen er avsluttet.
Intensjonen med arbeidsmiljøloven er at arbeidsmiljøet på jobben skal sørge for at en ikke bare kommer ut i den andre enden av arbeidslivet uten å ha blitt påført sykdom eller skade, men at en går av med pensjon styrket i forhold til da en begynte. For de som er i jobb eller er i ferd med å starte opp i arbeidslivet i dag, er det vanskelig å spå sikkert om hvordan arbeidslivet i framtida vil se ut. Men sannsynligheten er stor for at det vil komme endringer, som kan påvirke helsa for de som er i jobb, og som kanskje begrenser muligheten for å holde seg i jobb, for stadig større arbeidstakergrupper.
De fleste virksomheter er preget av en hverdag hvor eierne krever et stort nok overskudd, og som en følge av det står arbeidslivets utfordringer i kø; effektivisering, nedbemanninger, omstillingsevne, outsourcing av tjenester, globalisering, fleksibilitet, anbudskonkurranser, midlertidige ansettelser og prosjektstillinger for å nevne noen (mer om dette temaet i 32 Omorganisering og rasjonalisering). Samtidig har man forventninger om at virksomhetene skal bidra til et inkluderende arbeidsliv som gjør det mulig for flest mulig å holde seg i jobb med høyere pensjonsalder. Fasiten på hvordan både krav til overskudd og krav til inkludering kan kombineres, foreligger ikke.
Verken private «hjørnesteinsbedrifter» i lokalsamfunn rundt i landet eller offentlig virksomhet er helt skjermet fra de moderne omveltningene i arbeidslivet. De som venter på at en omstillingsprosess i større bedrifter skal ta slutt, venter som regel forgjeves, fordi det er kontinuerlige prosesser en må forholde seg til.
Kanskje har flertallet det i dag materielt så godt, lever så lenge og har så lav sykelighet at få innser nødvendigheten av å drive med forbedringsarbeid innen arbeidsmiljø? Mange tror kanskje at arbeidsmiljøloven var noe man bare trengte tidlig i forrige århundre, og at det ikke er nødvendig med slike vernebestemmelser lenger i dagens arbeidsliv.
Jeg er blant de som hevder at vernebestemmelsene fortsatt er tvingende nødvendige, og at det ikke er tilstrekkelig bare å beholde dagens arbeidsmiljølov usvekket. For å forsvare dagens arbeidsmiljøstandard eller å forbedre den, må kompetansen på arbeidsmiljøområdene som omtales i denne boka styrkes, og arbeidsmiljøaktørene må vise vilje og evne til å gjennomføre nødvendige tiltak etter god involvering av de ansatte.